Frykt, maktesløshet og håp på COP26 – er dette siste sjanse?

På COP26 dro Force of Nature til hvert hjørne – den blå sonen, den grønne sonen, New York Times Climate Hub, UK Youth Climate Cafe, de banebrytende kampanjene i gatene og overalt i mellom – for å måle det følelsesmessige klimaet.

Vi har hatt oppfinnsomheten, teknologien og ressursene til å løse klimakrisen i flere tiår, men vi mangler, kritisk, mobilisering av tankesett fra maktposisjoner.

Så vi begynte å be folk om å åpne opp om hvordan klimakrisen får dem til å føle.

I denne 3-delte serien vil vi dele det vi hørte fra beslutningstakere, beslutningstakere, mediegiganter, forskere, aktivister – mennesker – da vi spurte dem om deres øko-angst.

Hva er COP26?

Verdens ledere, beslutningstakere, ungdomsaktivister, industrirepresentanter, forskere og sivilsamfunn samlet seg i Glasgow fra 31. oktober til 12. november for FNs 26. klimakonferanse.

COP står for "Conference of Parties", og refererer til antall interessenter, eller "partier", som samles for å diskutere planetens fremtid.

For å høre litt mer om COP26, og avtalene som kom ut av det, sjekk ut denne websiden som gir en saklig oversikt over hva som kom ut av forhandlingsrommene.

Så ... lyktes det, eller mislyktes?

Til tross for at konferansen ble hyllet som de mest sentrale klimaforhandlingene siden Paris-avtalen fra 2015, fortsetter forhandlingene å finne sted bak lukkede dører med stemmene til de som er mest berørt av krisen, i stor grad ekskludert fra beslutningsrom.

Samtidig føler tusenvis rundt om i verden seg lammet av håpløshet og frykt ved tanken på at fremtiden vår henger i en tråd.

Med fremtidens øyne rettet mot verdens ledere i Glasgow, har fortellingen som kjennetegner hver samtale fra middagssprang til mediedekning vært en svært viktig fortelling.

COP26 var både for mye og ikke nok – forhandlinger var utilgjengelige, lokalene var skuffende, og våre regjeringer klarte ikke å beskytte de som var mest sårbare for krisen. Overskrifter som «Den siste sjansen» fra The Guardian og "Når får vi vite om Cop26 har vært en suksess?” fra The Week UK indikerer suksess-mislykket binær som folk over hele verden har hengt hatten på.

Ett Google-søk gir utallige resultater preget av en gjentakelse av påstanden "Hvorfor COP26 var en fiasko"; en farlig fortelling å spille inn når mange av de de viktigste stemmene manglet på konferansen.

Selv om det er forfriskende å se klimakrisen innta sin rettmessige og sentrale posisjon i våre sinn og hjerter, reiser det spørsmålet – er «siste-sjanse»-retorikken like skadelig som "ingenting er galt" retorikk for vår øko-angst?

Som Joycelyn Longdon (@climateincolour på Instagram) påpeker:

"Det virkelige arbeidet skjer ikke bare utenfor konferansen i Glasgow ... det skjer mens vi snakker i skoler, skoger, hav, lavinntektssamfunn, forskningslaboratorier osv. av det globale samfunnet som har vært og vil fortsette å jobbe utrettelig i flere tiår for å skape endring.»

Det "emosjonelle klimaet" - Hvordan får klimakrisen folk til å føle seg?

Mange mennesker følte seg redde under COP26 fordi de følte at dette var vår «siste sjanse» til å løse problemet.

Som en ung aktivist i FoNs fellesskap sa: 'Du har min fremtid, fremtiden til min generasjon og bare fremtiden til planeten vår i dine hender. Så mange mennesker ser på COP26 utfolde seg, og de setter alt sitt håp til det. Vær så snill å handle nå og vær så snill, for det er vår siste sjanse.'

Mens ungdom samlet seg transnasjonalt for å få verdensledere til å ta i bruk, var det en sterk kontrast mellom energien i gatene og den ubehagelige, oppknappede spenningen som inkuberte inne i forhandlingskamrene.

Alle var redde; men mens ledere stengte ned i møte med frykten deres og ikke klarte å ta de modige fremskritt vi trenger mot klimarettferdighet, tok unge mennesker saken i egne hender og gikk opp for å utfordre de sittende makthaverne.

Betydningen som ble lagt på konferansen var avgjørende for å holde folk ved makten ansvarlige, men kampen mot klimaendringene utkjempes av folk i frontlinjen, ikke de i styrerommene – og likevel avhenger håpet og frykten vår enten av "suksess" eller "feil" i en to-ukers periode med lukkede dører konferanser.

Konferansen klarte ikke å levere forpliktelsen til å samle seg rundt de som er mest sårbare for klimakrisen, men dette kan ikke være en unnskyldning for oss til å snu ryggen til klimatiltak når akselerert handling og ansvarlighet er desperat nødvendig.

Er dette øko-angst?

Mediene vil prøve å spille inn i fortellingen om en "suksess" eller en "fiasko", og shunter deg inn i den ene eller den andre leiren basert på Google-søkeordene dine.

Frykten, en vanlig fasett av vår øko-angst, er helt normal; frykt er ikke feilplassert, men snarere en direkte effekt av passivitet fra makthavere som ignorerer stemmene og løsningen fra lokalsamfunn som allerede opplever effektene av klimakrisen.

Hva gjør vi nå?

Sterke følelser er bevis på vår empati. Å åpne hjertet ditt for følelsene kan være vanskelig å bære, men det lar oss bygge intern bærekraft og solidaritet med andre.

Det er viktig å huske at COP26 ikke er begynnelsen eller slutten på klimaledelse; vi må fortsette å drømme, forestille oss og ta grep for å bringe den bedre verden til virkelighet.

To (ikke-politiske) håp å ta fra konferansen:

For det første oppskjæringen av hundretusenvis av randbegivenheter, inkludert New York Times Climate Hubden Ekstrem internasjonal hangoutden Climate Fringe Cafe, Hun endrer klimaet, Indigenous Listening Events, og COP26-koalisjonen.

Dette er bare noen av de hundrevis og tusenvis av samlinger, streiker og begivenheter som fant sted utenfor den offisielle delegasjonssonen. Som Malala Yousafzai bemerket i sitt panel til New York Times: "Det er de unge, spesielt unge kvinner som er stemmene til klimabevegelsen, og som gir håp til så mange mennesker."

For det andre det enestående fokuset på følelser og menneskelighet. Tidligere klimaforhandlinger har i stor grad vært bygget på en falsk natur-kultur-dikotomi og har dermed bedøvet mange av oss til problemet.

Aktivister liker Vanessa Nakate, Tori Tsui, Tasneem Essop og Lille Amal, som snakket kraftfullt til den hjerteskjærende virkeligheten av å leve med virkningene av klimakrisen, re-jordet krisen i menneskelig empati og følelser.

Fra vår forskning: Hvilke klimahistorier må skrives om?

Hos Force of Nature har vi identifisert selvbegrensende tro som vi alle har om klimakrisen og vår rolle i den, som holder samfunnet i søvne mot avgrunnen. Disse sentrale klimahistoriene holder systemet i bevegelse mot større ulikhet og klimakollaps.

• Problemet er for stort.
• Det er for sent; systemet er for ødelagt.
• Det er andres ansvar.

Å identifisere og omskrive disse historiene er en av de mektigste tingene du kan gjøre for deg selv og for planeten.