Mening – Indo-Pak-forhold bør feires

Mange Indo-Pak-elskere møtes på nettet og strekker seg langt for å være sammen, til og med krysse grensen eller forenes ved Kartarpur-korridoren, et visumfritt territorium. De som lykkes slår seg ofte ned i trygge havn som Dubai. 

Sosiale medier har den siste tiden vært opptatt med diskusjoner av de indiske og pakistanske diplomatene S Jaishankar og Bilawal Bhutto som kommer med snedige kommentarer om hverandre.

Gitt langvarig rivalisering mellom begge stater kan det være humoristisk når utenriksministre kommer med vittige bemerkninger på internasjonale fora. Samtidig erkjenner imidlertid noen av oss at bitter dialog fra begge landene bare fungerer som drivstoff til den brennende Indo-Pak-konflikten.

Disse anstrengte båndene påvirker ikke bare diplomati og handel, men også et ofte oversett segment av indisk og pakistansk statsborgerskap – par over landegrensene.

Indo-Pak-par er en sjeldenhet og forståelig nok. Med begge land som hele tiden streber etter å "oppgradere" den andre, har par som håper å se forbi denne rivaliseringen sjansene stablet mot seg.

Av denne grunn er Indo-Pak-par spesielle. De overser forskjellene deres og kommer sammen i symbolsk forening, og gir en leksjon i fred for alle indere og pakistanere. Et slikt par er Alia og Mustafa.

En modig kjærlighetshistorie

Alia, som kommer fra Jamshedpur, vokste opp i en typisk indisk hindufamilie. Da hun flyttet til storbyen Mumbai for universitet og arbeid, fant hun trøst i religionen islam og bestemte seg for å vende tilbake.

Bare noen måneder senere flyttet hun til kontoret sitt i Bahrain. Den første personen hun ble venn med i dette nye landet var hennes kollega og kommende ektemann Mustafa, som kommer fra Multan i Pakistan.

Snart gikk de fra kolleger til venner og til slutt sjelevenner. Begge knyttet til deres gjensidige evne til å snakke hindi og urdu, som nesten ikke kan skilles fra hverandre.

Samtidig hadde de to klare hindre. Mustafa var pakistaner mens Alia var indianer. Mustafa kom fra en islamsk bakgrunn mens Alia var en muslimsk tilbakekomst med hinduisk bakgrunn.

Nå, som barn, husker Mustafa at han hadde hinduistiske venner som han ville besøke fra tid til annen. Og selv om moren hans ikke godtok en slik blanding, så han selv ikke noe kritikkverdig i å samhandle med mennesker fra forskjellige trosretninger.

Akkurat som Mustafas mor, hadde også Alias ​​familie en følelse mot muslimer som varierte fra nøytral til negativ. Så selv om paret ikke hadde noen forbehold om hverandres identitet, gjorde familiene deres det.

Det var nettopp denne nølen som førte til en langvarig kamp i Alia som overtalte foreldrene til å la henne gifte seg med Mustafa. Likevel, til tross for hennes utholdenhet, fant hun ut at de ikke var villige til å akseptere ham.

Etter syv år med samvær, formaliserte de ekteskapet 22. februar i fjor.

Heldigvis for Mustafa ble familien hans overlykkelig da han hørte nyheten om dette ekteskapet. Selv om foreldrene hans ikke lenger er i live, godkjenner søstrene hans Alia – spesielt fordi hun nå er en praktiserende muslim.

Motsatt har det gått nesten to år siden Alia har vært i kontakt med foreldrene. Hun deler at de har «forlatt» henne og ikke en gang vil se på sønnen hennes, som nå er syv måneder gammel. Likevel sier hun at onkelen er ganske vidsynt og er den eneste personen i familien hennes som støtter det nye livet hennes.

På spørsmål om noen av dem har reist til partnerens hjemland, sier Alia at begge har lyst til å gjøre det, men at de ikke har hatt muligheten ennå. Likevel deler de en fascinasjon for nabolandets mat, kultur og musikk. De planlegger å komme i gang med sine respektive visumprosesser snart.