Bangladeshs første transseksuelle moske er en stor inkluderende seier

I et banebrytende grep har Bangladesh åpnet sin første moské spesielt for hijra, eller transpersoner, og tilbyr et fristed hvor de kan praktisere sin tro uten frykt for diskriminering.

Dakshin Char Kalibari Masjid, som ligger i den nordlige byen Mymensingh, står som et bevis på motstandskraften og besluttsomheten til hijra-samfunnet.

Enkeltromsmoskeen med blikktak, finansiert gjennom donasjoner fra samfunnet og bygget på statlige landområder, er ydmyk for øyet, men representerer en betydelig milepæl i kampen for like rettigheter og aksept i India.

"Fra nå av kan ingen nekte en hijra fra å be i moskeen vår," sa Joyita Tonu, en samfunnsleder, med en følelse av stolthet og lettelse. Opprettelsen av dette trygge rommet kommer etter at hijra-tilbedere tidligere ble utvist fra lokalsamfunnets moske, i møte med den smertefulle virkeligheten av å bli utstøtt fra steder for tilbedelse.

Moskeens imam, Abdul Motaleb, 65, gjentok denne følelsen og sa: 'De er som alle andre mennesker skapt av Allah. Vi er alle mennesker. Kanskje noen er menn, noen er kvinner, men alle er mennesker. Allah åpenbarte den hellige Koranen for alle, så alle har rett til å be.'

Utfordrende samfunnsbarrierer

Bangladeshs anerkjennelse av hijra-samfunnet som et "tredje kjønn" i 2013 var et betydelig skritt fremover, men reisen mot ekte likestilling er fortsatt vanskelig.

Hijraer står fortsatt overfor utstrakt diskriminering, og mangler grunnleggende rettigheter som eiendomsrett og ekteskap. De sliter også med å finne arbeid, og de mest desperate i samfunnet har tydd til tigging eller sexarbeid for å få endene til å møtes.

'Folk ville fortelle oss: «Hvorfor er dere hijra-folk her ved moskeene? Du bør be hjemme. Ikke kom til moskeene,» sa Sonia, en 42 år gammel tilbeder ved den nye moskeen. «Nå, dette er moskeen vår. Nå kan ingen si nei.'

Etableringen av dette inkluderende rommet utfordrer de rigide samfunnsnormene og fordommene som lenge har marginalisert hijra-samfunnet. Det tjener som et fyrtårn av håp, ikke bare for individene som nå fritt kan praktisere sin tro, men også for det bredere samfunnsskiftet mot aksept og forståelse.