Når vi går inn i pandemiens tredje år bevæpnet med frykt for en ny verdenskrig, har mange gitt opp utsiktene til å forbedre seg selv, og i stedet velger å omfavne slapphetens bekvemmeligheter.
I løpet av de første dagene av koronaviruset var publikums tilnærming til nedstengninger mer eller mindre delt i to.
Det var de av oss som hadde nok ambisjoner til å kanalisere vår overflod av nyvunne tid til å forlate giftige vaner og omfavne de som ville omdefinert oss til å ha dritt sammen.
Så var det de av oss som nøt muligheten til å gå i dvale og skli lenger inn i det disige trygge rommet med å ikke gjøre noe i det hele tatt.
Førstnevnte, popularisert av en estetisk TikTok-trend kjent som #ThatGirl (som til dags dato har samlet svimlende tre milliarder visninger), så de entusiastiske blant oss bli selvforbedrende gale.
Dette innebar å våkne ved morgenkvisten for å trene, ti-trinns hudpleierutiner, uker brukt på å studere fordelene med oppmerksomhet, meditasjon og manifestasjon før de ble satt ut i livet, samt adoptering av ikke én, ikke to, men flere hobbyer vi ville senere helt glemme.
For mange av oss kom dette i tillegg til en full arbeidsplan og det sosiale samværet vi ble tvunget til gjennom dataskjermene våre.
Jeg skal innrømme, selv det rene handle skrift som sendte meg inn i en grop av fortvilelse. Jeg spurte om jeg gjorde nok med mine 24 timer, selv om alt jeg nettopp nevnte ikke er dårlig i seg selv.
Faktisk vil de fleste eksperter på mental helse fremheve disse livsstilsendringene som nøkkelen til optimal velvære. Helse is rikdom, selvfølgelig.
Men når de er kompilert under dekke av ambisiøst innhold, blir de en forlengelse av den travle kulturen av jenteboss-typen som har vært utbredt på nettet de siste månedene og Det, mine venner, er når det blir helt blodig utmattende.
«Den jenta»-estetikken er arketypen for ideell femininitet, sier @horrible.glitter. «Det får oss til å føle skyld for ikke å leve opp til digitalt fastsatte standarder for hvordan det å leve sitt beste liv skal se ut. Pluss, hvor 'rent' kan innholdet ditt egentlig være hvis du fortsetter en syklus av materialisme og avfall i prosessen?'