Det kapittel 2 - gjennomgang

Satt og hørte på en avlytterradio i en snusket kjeller, hører Mike om guttens oppdelte kropp. Han knytter telleskiltet sammen og oppdager raskt at Pennywise er tilbake. Misteren drepte ham ikke, de endret ganske enkelt stien hans. Etter å ha inngått en blodpakt 27 år tidligere, når Mike ut til alle sine fremmede venner for å kreve at de kommer tilbake til Derry og avslutter Pennywise en gang for alle.

Vi blir deretter introdusert for hvert medlem av gjengen. Som voksne har de oppnådd forskjellige suksessnivåer i forskjellige stater; Richie (Bill Hader) har blitt en berømt stand-up komiker, Bill (James McAvoy) en ærbødig forfatter, Eddie (James Ransone) en risikovurderer for et stort forsikringsselskap, Ben (Jay Ryan) grunnleggeren av et multimillion-dollar arkitektonisk selskap, og Beverly (Jessica Chastain) kona til en mektig og velstående mann.

Til tross for deres profesjonelle prestasjoner, har hvert medlem under overflaten blitt dypt truet av krigen mot Pennywise, men minnene deres blir undertrykt - ikke av traumet som ble påført dem, men av deres fysiske frakobling til Derry. Mike var den eneste som ble igjen, og er tvunget til å bære byrden av å huske, og få de andre til å huske.

Etter å ha samlet seg i hjembyen begynner minnene nesten umiddelbart å komme tilbake, og det samme gjør Bills stamming. Mike instruerer deretter hvert medlem om å spore sine minner alene og dra på personlige reiser for å huske et spesielt arrende øyeblikk med Pennywise, som lar dem samle et fysisk minnesmerke / 'token' som skal brukes mot ham i den endelige oppgjøret.

Når jeg hadde forlatt teatret (og binyrene mine hadde nådd sin lykkelige likevekt), innså jeg at filmen i utgangspunktet utspilte seg i tre trinn: introduksjonen som endte med at gjengen satt sammen på nytt i Derry, de personlige reiser som inneholdt flertallet av formell spenning. , og til slutt det endelige oppgjøret og oppløsningen.

Introduksjon og slutt er utvilsomt de sterkeste elementene og gir de mest innbydende og påvirkende øyeblikkene som løfter seg IT kapittel 2 langt utover dagens enkle skrekkslag. Midtseksjonen slynger seg litt.

Vi er alle sammen for mange Pennywise, men som du kan forestille deg, virker fem lange minner litt for mye. Ved den femte med Eddie ble jeg nesten ufølsom overfor skremmene og ventet på at historien skulle utvikle seg - eller så tenkte jeg til den siste opprivende 30-40 minutter ydmyket meg foran vennene mine.

Forestillingene er overalt eksepsjonelle, noe som er et bevis på rollelisten. Den respektive likheten med deres unge spritely kolleger er perfekt fra hvert medlem av Loser's club, og dette bidrar til å styrke en midtdel som ikke klarer å skyve plottet fremover eller fordype seg i psykologiske elementer utforsket i King's stenografi.

IT kapittel 2 savner ganske litt et triks med meldingen den prøver å skildre også. Den vurderer aldri om voksenlivet gir midler til å gi slipp på fortiden. Dens monster bare av og til legemliggjør den andre verdslige frykten som provoserer karakterene til å snakke om det i tause toner.

Muschietti må imidlertid belønnes for sin ambisjon. Selv om dette ikke når nivåer av storhet som si De frihetens regn, det kommer innenfor berøringsavstand. Med så mange tegn å utforske, kunne han ikke ha gjort en bedre jobb med mindre filmen oversteg 4 til 5 timer.

Personlig vil jeg si det Kapittel 2 - sammen med den første - er den beste skrekktilpasningen fra King's horror-bibliotek til dags dato, og den tilbyr også mye for eventyr- og komediefans.

King's Stan Lee-esque cameo alene sendte mine estimater av filmen i været.