Hvordan Love Island humaniserer påvirkere

Åpner på nasjonal TV

Som en outsider som ser på for første gang, er det en unik, menneskelig kvalitet i samspillet mellom disse unge og latterlig passe menneskene som har blitt kjent over natten. I en tid hvor antall følgere har forrang og perfekte online-profiler er normen, er det merkelig forfriskende å se sårbarhet og følelsesladet samtale som ikke alltid beregnes.

Visst, det hele er litt konstruert og overdramatisk. Joe forteller sin ikke-akkurat kjæreste Lucie at han 'ikke stoler på henne' etter bare to dager. Tommy rykket inn og forårsaket i det vesentlige at hele greia startet. Men rotete, ubesluttsomhet, egoisme og konstant frem og tilbake prat er relatert for hverdagsfolket som oss. For en gruppe som er så fokusert på estetikk og image, er manglende evne til å takle en sosialt ladet situasjon betryggende.

Lucie, som for øyeblikket er den mest populære deltakeren på showet med guttene, har måttet takle noe alvorlig skyld-utløsning og press fra Joe etter å ha blitt plukket av Tommy som et nytt par. Dette har forståelig nok ført til noe følelsesmessig opprør. Å se henne reagere på et vanskelig scenario på en måte som de fleste med rimelighet ville gjort, føles ekte og langt mindre stram enn hennes uberørte, glamorøse Instagram-profil. Det er en påminnelse om at vi alle er normale, uansett hvor mye det er utseende som om vi alltid lever vårt 'beste liv'.

Det kan virke litt kontraintuitivt å beskrive en fullstendig konstruert reality-serie - der hver person på skjermen blir håndplukket - som 'ekte' eller autentisk. Love Island er underholdning med lav panne som vet hvor den står og egentlig ikke later til å være noe annet. Men, merkelig, å fjerne sosiale medierpåvirkere fra boblen av imponerende Instagram-fliser og Twitter-innlegg, etterlater dem på like vilkår som vanlige mennesker. De er like klønete som alle andre - uavhengig av deres sosiale medier.

Jeg mener, bare se på ansiktet til Joe. De drama.

Et tegn på tiden?

Det kan være en dystopisk trope i den tidsalderen vi lever i, men ITV 2s hitprogram injiserer på en eller annen måte litt menneskehet tilbake i en tid definert av tilhengerantall, noe som kan være litt bekymringsfullt, avhengig av hvor du står. Det var en gang en gang der de største reality-TV-programmene, som Big Brother, X Factor, og Britain's Got Talent, ble kritisert for å fremme idealistiske standarder som var nesten umulige å oppfylle.

Love Island står fortsatt overfor dette tilbakeslaget, selvfølgelig. Men fokuset på en-til-en-interaksjon og personlig kjemi er en sterk kontrast til de alternative, online alternativene som mange unge mennesker i den virkelige verden bruker, for eksempel Tinder, Bumble og Hinge. Vi setter mer fokus enn noen gang på det digitale selv og måten vi markedsfører livene våre på for andre mennesker, enten det er for vår karriere eller våre relasjoner.

Showets struktur, der folk blir tvunget til å bli kjent utelukkende offline, anses trolig som uvanlig i dag, men det er denne nære intimiteten som får disse stjernene til å føle seg menneskelige. Vi ser nydelige mennesker gråte, krangle og le, og det minner oss om det smålige dramaet vi alle har opplevd for oss selv på et tidspunkt i livet.

Det er som å se i et speil, bortsett fra at refleksjonen som stirrer tilbake på meg, ser bedre ut i strandbukser enn jeg noen gang har klart. Jeg kommer sikkert ikke til å nevne Det i min Tinder-profil.