I nyere historie har en stemme på Miljøpartiet De Grønne føltes nesten som en protesthandling. Ettersom Labours holdning til sosiale spørsmål blir mindre tydelig, blir unge mennesker imidlertid lokket av underdogens progressive politikk.
Er det en ende i sikte for topartipolitikken i Storbritannia? Selv om det virker usannsynlig i umiddelbar fremtid, når vi nærmer oss vitale klimadeadlines, er det tegn på at Miljøpartiet De Grønne kan fremstå som noe av en dark horse.
Historisk sett har det å stemme Grønt i en kamp mellom blått og rødt blitt ansett som en protesthandling – nesten beslektet med å ødelegge en stemmeseddel på grunn av mangel på ideelle valg.
Som det er nå, har Miljøpartiet De Grønne bare én parlamentsmedlem i parlamentet, og det har vært liten eller ingen sjanse for at de kan danne en flertallsregjering siden oppstarten i 1990, uten ordspill.
For første gang ser det imidlertid ut som om forandringens vinder kan blåse. Økologisk politikk diskuteres hele tiden mens nedtellingen til klimakatastrofen tikker på, og vi ser hele tiden at temaet diskuteres i mainstream media.
Vi er også vitne til rekorder hetebølger hver sommer, noe som raskt viser folk til det faktum at, ja, global oppvarming er et problem.
Ettersom grønn politikk blir mindre av en nisje for progressivitet, og mer av en prioritet – spesielt for unge – Kan vi forvente at Miljøpartiet De Grønne etablerer en mer innflytelsesrik tilstedeværelse i dagens politiske landskap?
Dataene åpner for forsiktig optimisme. Mellom stortingsvalget 2017 og 2019 økte stemmeandelen for Miljøpartiet De Grønne med en massiv 65%, som var uten tvil den største økningen for noen parti.
Dette var heller ikke en engangsavvik. Partiet har siden blitt stemt for å lede Brighton og Hove og Lancaster (i løpet av lokalvalg mai i fjor) og er i koalisjoner på tvers av 13 andre myndigheter. Ikke tvil på det, folkens er bekymret for klimaet, og de ønsker å se tiltak snarest.