Veimikroplast er et mareritt uten sidestykke

Ny forskning viser at bildekk er ansvarlige for å kaste rundt 100,000 tonn mikroplast i året, hvorav de fleste havner i havene.

Vi har alltid visst at biler var en miljømessig ineffektiv reisemetode, men en ny studie har satt et tydelig utropstegn på saken. Forskere har oppdaget at friksjonen forårsaket av dekk som kjører over asfalt, makulerer plast i mikropartikler på en skala som ærlig talt er gobsmacking.

De studere viser at hvert enkelt bildekk kaster omtrent 4 kg plast ut i luften i løpet av sin levetid, som er omtrent 40% av den totale massen. Dette resulterer i anslagsvis 100,000 tonn veimikroplast trukket i atmosfæren om året, med ytterligere 40,000 tonn fra bremsemateriale. Det tilsvarer i underkant av 11 millioner dekk, strimlet opp og dumpet i luften for å distribueres over hele planeten.

Over halvparten av dette havner i havene, og en bekymringsfull mengde kan nå bli funnet i havisen. Overflødige nivåer av mikroplastforurensning er allerede funnet fanget i snø fra Arktis til Alpene, og hastighetene stiger stadig. En studie i fjor viste at isflak mellom Grønland og Svalbard inneholdt i gjennomsnitt 1,760 plastpartikler per liter. På europeiske steder steg disse nivåene til over 24,000 partikler per liter.

Pollen og støv var allerede kjent for å reise store avstander på grunn av luftstrømmer, med sand fra Sahara som ofte dukket opp i isflak. Men hvis du tilfører gummipolymer fra svarte dekk og bremsestøv til blandingen, kan dette begynne å gjøre matfargen på isen og gjøre den fra strålende hvit til en matt brun, og i noen tilfeller svart. Derfor kan ishyller ikke reflektere varme så effektivt, noe som er en av deres primære funksjoner som bidrar til planetens beboelighet. I en verden med allerede økende temperaturer, er det siste vi trenger mer smeltende is.

Luftbåren mikroplast har fått mye mindre oppmerksomhet som forurensende stoff gjennom årene fordi bare de minste partiklene kan blåses av vinden, og jo mindre partikkelen er, desto vanskeligere er det å identifisere as en mikroplast. Denne studien, publisert i Nature Communications-tidsskriftet, brukte veletablerte atmosfæriske sirkulasjonsmodeller for å forsøke å spore plast fra våre veier til sjøen, men selv da anerkjente forskere noe usikkerhet i dataene, for eksempel mengden av veimikroplast som faller til jorden som regn.

Studien antyder at de fineste partiklene kan forbli luftbårne i oppover i en måned. I denne størrelsen er de en reell fare for ... vel, alle.

De minste veimikroplastene kan lett pustes inn av dyr eller mennesker, og utgjør ennå ukjente langvarige helseproblemer. 'De virkelig små partiklene er sannsynligvis de viktigste når det gjelder helse og økologiske konsekvenser fordi du kan inhalere dem, og da kan de veldig små partiklene trolig også komme inn i blodkarene dine', sa Andreas Stohl, som leder den nylige studien.

Dette er en av de første forskningsmodellene som riktig viser langdistanseområdet for mikroplast, og hvor viktig atmosfæren er som en del av plastforurensningssyklusen. Og bekymringsfullt gjør elektriske biler problemet verre. Selv om elbiler ikke slipper ut skadelige nivåer av eksos i luften som tradisjonelle modeller, veier de mer, noe som betyr at friksjonen vil øke.

Til tross for den vekten moderne samfunn, og spesielt urbane sentre, legger på å utvikle ruter for offentlig transport, er vi fortsatt sterkt avhengige av bilreiser. Denne spesielle kilden til mikroplast kan være vanskelig å avvikle.