To designere gjør matavfall til boligtilbehør

Kosuke Araki

En designer lager for tiden kjøkkenutstyr kalt 'Anima' ut av en rekke organisk matavfall.

Mens han studerte ved Royal College of Art i London i 2013, begynte den Tokyo-baserte designeren Kosuke Araki å dokumentere de ulike kildene til matsvinn han la merke til rundt seg.

Etter å ha undersøkt lokale markeder, butikker og sitt eget kjøkken, begynte Kosuke å samle inn matavfall for å prøve seg på å lage et brukbart materiale fra det. Han byttet mellom å tørke ut grønnsaker eller bruke ledning for å karbonisere avfallet til trekull – og begge deler fungerte.

I et dristig trekk tok Kosuke kullet og blandet det med det han kaller "dyrelim", et stoff som oppnås ved å koke rester av bein og skinn fra kjøttrester. Det nå blandede materialet kan enkelt støpes til forskjellige former som boller og kopper.

Hver gjenstand får sin glans og styrke ved å være belagt med 'urushi', en tradisjonell japansk lakk laget av tresaft.

Kosukes hovedmål er å forandre synet vårt på kassert mat.

Å spise fra en tallerken eller bolle som Kosukes bringer hjem hvordan "avfall" kan gå tilbake til bordet på en funksjonell og helt bærekraftig måte.

Konseptet endrer vår tankegang om avfall for å se det som verdifullt, og forhåpentligvis utløse en endring i vår daglige atferd.

«Mat er ikke noe annet enn livet. Vi spiser livet for vår eksistens. Men på grunn av mangel på verdsettelse "konsumerer" vi liv i en enorm industriell skala ... kaster det på søppelfyllinger, sier Kosuke.

Etter å ha tatt på seg et toårig eksperiment med sitt eget husholdningsavfall, har Kosuke klart å lage en samling gjenstander og resirkulert minst 315 kg eggeskall, bein og råtten frukt og grønnsaker.

Barbara Gollackner

Østerriksk restauranteier og kokk Barbara Gollackner har utviklet en rekke serviseartikler som tallerkener, skåler og bestikk laget av kassert landbruksmateriale.

Etter å ha lært om det enorme matsvinnet som skjer hvert år i EU, ble hun bedt om å eksperimentere med å bruke rester fra restauranten, hjemmet og selgerne i nærområdet hennes.

Ved å samle inn organiske materialer som svineskinn og gammelt brød hentet fra personlig og industrielt avfall, tørket Barbara ut eller kokte materialet før hun blandet det til en pasta.

I likhet med Kosuke, trengte hun å finne en måte å holde limen sammen strukturelt. For sin linje valgte Barbara å bruke mycel, laget av sopp. Dette naturlige stoffet plasseres deretter i en 3D-printer og kort tid etter dukker det opp i ulike former.

Takket være deres biologisk nedbrytbare og naturlige egenskaper, kan bestikket og serviset brukes bare én eller flere ganger – alt uten å etterlate et varig preg på miljøet.

Barbara sier at teamet fortsetter å eksperimentere med forskjellige konsistenser av trykkpasta, med hovedutfordringen å inkludere mer komplekse former. Foreløpig kan ikke 3D-skrivere håndtere intrikate design, men teknologien blir stadig bedre.

Selv om enhver form for innovasjon er spennende, fortjener den uten tvil enda mer ros når den prøver å redusere virkningen av miljømessige og sosiale avgifter.

Etter hvert som vi søker etter flere muligheter for å redusere, gjenbruke og resirkulere, ser det ut til at kreative som er dristige nok til å se utenfor boksen, vil være de som leder an.