Gen Zers har viet livet til å mobilisere unge mennesker til handling. Jeg snakket med dem om de mange fasettene ved å ta et oppgjør med sosial og miljømessig urettferdighet.
Når det kommer til den enhetlige kampen mot vår nåværende klimakrise, er Jerome Foster og Elijah McKenzie-Jackson et maktpar hvis det noen gang har vært en.
Jerome, hvis oppvekst i USA fungerte som katalysatoren for hans engasjement med å sentrere marginaliserte stemmer i rom som presser på for sosial og miljømessig rettferdighet, er en rådgiver i Det hvite hus – den yngste noensinne.
Elijah, hvis aktivisme stammer fra en livslang forpliktelse til å fremme dyrs rettigheter og trekker på hans lidenskapelige kreativitet, er kampanjekoordinator for Fridays for Future International og medlem av XR Youth, den Storbritannia-baserte uavhengige fløyen til Extinction Rebellion.
Sammen grunnla de Waic Up, en non-profit "nyheter som påvirker" som jobber sammen med lokalsamfunn for å gjøre en forskjell og samtidig spre bevissthet om samfunnsmessige årsaker gjennom journalistikk og kunst.
Begge er overbevist om at mobilisering av dagens ungdom til handling med interseksjonelle samtaler er av største betydning hvis vi skal finne rettferdige løsninger for å bringe vår stadig mer lidende planet tilbake fra randen.
Fremfor alt annet er imidlertid deres kollektive mål å sikre at menneskeheten er i hjertet av den pågående bevegelsen for å sikre jordens fremtid.
At porsjoner som først og fremst er påvirket av konsekvensene av økologisk sammenbrudd, står foran og i sentrum i drivkraften for å få til meningsfull endring som til slutt vil komme oss alle til gode.
Likevel i en alder av medfølelse tretthet – hvorved den ustanselige strømmen av nyheter som forteller om de forferdelige hendelsene som finner sted over hele kloden hver dag, gjør mange av oss desensibiliserte – å oppnå dette viser seg å være ingen enkel prestasjon. Ikke uten empati, altså.
«Å koble følelser med handling er så viktig,» sier Elijah. «Det er alles ansvar å sørge for at menneskene i disse landene som er isolert og føler seg utsatt, vet at vi er her for å ha empati med dem og støtte dem. Og hvis de ikke kan gjøre det åpent, vil vi være der bak lukkede dører for å gjøre det for dem.
For å være tro mot denne uttalelsen, så Jerome og Elijahs siste innsats dem oppfordre FN å flytte COP27 fra Egypt på grunn av landets behandling av LHBTQ+-personer, med henvisning til bekymring for at de og andre aktivister vil bli målrettet av sikkerhetsstyrker hvis de deltar på toppmøtet i november.
"Vi ønsket å oppmuntre dem til å gå i en åpen dialog med oss fordi vi kommer fra et sted med medfølelse og de burde respektere at vi har rett til å elske, til å eksistere, til å være oss selv," sier Jerome, som legger til at paret venter fortsatt på svar.
Selv om de opprettholder håpet om at FN vil samarbeide (og er forberedt på å vende seg til andre måter å levere budskapet på om nødvendig), anser begge tausheten så langt som en uuttalt indikasjon på at organisasjonen ikke er så banebrytende som den hevder å være.
Nemlig fordi dette er nok et slag for LHBTQ+-samfunnet, fordrevne personer og minoritetsgrupper som fortsetter å bli ekskludert fra beslutningsrom til tross for at de er mest uforholdsmessig berørt av øko-krise.
Med dette i tankene, i tillegg til en frykt for at potensielt farlige eller diskriminerende settinger for slike diskusjoner vil fungere som en annen hindring i forsøket på økt mangfold på disse arenaene, er Jerome og Elijah fast bestemt på å holde de styrende organene som feilaktig fremholder seg selv som å være tilgjengelig og inkluderende ansvarlig.
"Ingen forstår virkelig skjæringspunktet mellom klimakrisen og menneskerettigheter når det er så reelt, så desperat behov for å bli diskutert på en global skala som vil endre hvordan det blir sett på det," sier Elijah.
«Dette emnet kan ikke settes på sidelinjen. Hvis det er det, vil eventuelle sosiale problemer eller stigma som er på spill opprettholdes, og problemene vi har å gjøre med vil vedvare. Enkelt sagt, døren bør ikke en gang åpnes hvis vi skal settes i hjørnet.
For Jerome er nøkkelen til å garantere at disse etablissementene praktiserer det de forkynner, å insistere på at de er så transparente som mulig.
Som han forklarer, har dette blitt utfordrende i møte med konstant grønnvasking, som utgjør et dilemma når det gjelder å skille klinten fra hveten.
«Vårt største hinder for øyeblikket er overmarkedsføringen av klimabevegelsen,» sier han, og refererer til COP26 som et eksempel, der mediestormen rundt den og for tidlige utstrømmer av lovord mot avtaler som ennå ikke var bekreftet som verdt, gjorde det arbeidskrevende å fullt ut forstå hva som faktisk skjedde.
«Uklarhet er hvordan ting slipper gjennom nettet. Blant all denne grønnvaskingen er det reell forandring, men det blir stadig vanskeligere å identifisere hva som forsinker utviklingen, fortsetter han.
«For at vi skal ha interseksjonalitet, må vi må ha innsikt. Uten åpenhet er det ingen ansvarlighet, så vi bør støtte opp plattformene som gir klar, nyttig informasjon uten negative baktanker.'
Dessverre er ikke navigering i greenwashing den eneste hindringen som spesielt POC-aktivister streber etter å overvinne.
Elijah er vitne til erfaringene til partneren sin i en rolle som ikke er betalt, og forteller meg at en hel oppheving av alle systemer er nødvendig for å forhindre at POC-aktivister føler at de blir utnyttet.
«Det er mer enn bare en farge, det er så integrert i samfunnet – selv i de rom som hevder å være mangfoldige,» sier han.