Hva bør være våre viktigste takeaways fra de siste fjorten dagene, har dette vært et så vellykket toppmøte som nødvendig, og kan vi være optimistiske med tanke på fremtiden? Vi snakket med aktivist og medgründer av Wild Heart Kenya, Fazeela Mubarak, for å finne ut av det.
Avsluttende med en håpefull tone, handlet Solutions Day om å undersøke mulige løsninger for det brede spekteret av klimaendringer vi står overfor – spesielt hvordan vi kan begrense globale temperaturer til 1.5 grader Celsius hvis vi tenker på det.
Dagens elementer inkluderte paneler som så på grønne forretningsmodeller, bærekraftig transport og hvordan byer kan håndtere krisen på et mer lokalt nivå. Det var også fokus på oppstartsbedriftene som bringer kreativitet og innovasjon til denne innsatsen.
Diplomatiske forhandlinger om en pakt gikk i tillegg inn i de siste timene. Selv om de eksakte resultatene ikke vil bli kjent før konferansen offisielt avsluttes senere i ettermiddag, kalte COP27s president den "implementerings-COP" - "verdens vannskille-øyeblikk for klimahandling" - med mål om å holde landene til sine løfter om karbonutslipp kutt.
Så, hva bør være våre viktigste takeaways fra de siste fjorten dagene, har dette vært et så vellykket toppmøte som nødvendig, og kan vi være optimistiske med tanke på fremtiden? vi snakket med Fazeela Mubarak å finne ut.
For de ukjente er Fazeela en miljøaktivist, født og oppvokst i Kenya, som nå bor i London, men hvis arbeid hovedsakelig fortsatt ligger i hjemlandet hennes.
Hun streber etter å øke bevisstheten om viktigheten av bevaring av lokalsamfunn og bidraget fra urfolkspraksis til å beskytte jordens biologiske mangfold, og hun har erfaring med å planlegge og implementere prosjekter for å redusere klimaendringer med spesiell oppmerksomhet på å redusere konflikter mellom mennesker og dyreliv.
Hun var også med på å grunnlegge Wild Heart Kenya, som hun bruker for å synliggjøre hvordan krisen påvirker lokalsamfunn. Gjennom dette samler hun inn penger for bærekraftige løsninger, styrker kvinner og inspirerer neste generasjon naturvernere.
Se dette innlegget på Instagram
Tråd: COP er inne i sitt 27. år, men verdensledere klarer fortsatt ikke å behandle klimakrisen som en nødsituasjon. Hvor effektive vurderer du løsningene som er presentert så langt?
Fazeela: Så langt føler jeg at løsningene går veldig sakte, spesielt når det gjelder tap og skade. Jeg hørte at det har vært et lite gjennombrudd der flertallet av partiene har blitt enige om å forplikte seg, men hvor lang tid vil det ta å implementere? Hvor lang tid vil det ta å nå grasrotnivå? Jeg gjør det jeg kan med organisasjonen min, men vi kan bare gjøre så mye. Vi dekker et lite område for å gi kenyanske samfunn hjelp under denne tørken, men landet vårt er så stort. Det er derfor, når vi har disse problemene, er det viktig å presse på for politikk fra et top-down-nivå og la løsningene sildre ned. Det er ventetiden som er et problem.
Hvor lenge må vi vente til vi har noe konkret som kommer til å gjøre en reell forskjell for lokalsamfunn som mitt?
Tråd: Tror du COP kunne ha gjort mer for å inkludere stemmene til unge mennesker og minoritetsgrupper i deres politikk og løfter? Og har politikk og løfter vært ambisiøse nok?
Fazeela: Nei. Når du ser på forholdet mellom sivile bevegelser som er der for øyeblikket, er det få urfolk og frontlinjesamfunn som er representert. Etter det jeg forstår, blir de stengt ute fra forhandlingsrom og begrenset til visse rom.
Dette er virkelig nedslående å ha lært etter alt dette snakket om å involvere ungdom og BIPOC-individer. For når vi møter opp, er vi utestengt fra beslutningsrommene. Alt mens 600 fossile representanter får tilgang. Dette får deg til å tenke: kommer de virkelig til å sette planeten vår og menneskene foran profitten deres? Eller er dette rett og slett nok et tilfelle av ungdomsvask og tokenisme.
I tillegg må det skje en systemendring. Vi må være på vakt mot organisasjoner eller folk som vil ungdomsvask. Unges bidrag og synspunkter blir ignorert. Vi må presse på for reell representasjon og slutte å ha ungdom til stede i disse områdene for dets skyld.
Tråd: Hva håper du å se fra dagens samtaler og programmer? Og er det noen temaer du skulle ønske hadde vært på agendaen som ikke ble diskutert – eller diskutert nok?
Fazeela: Det er diskusjoner om frontlinjesamfunn i tap og skade-området, men det føles fortsatt som om de er i utkanten. Og noe annet som ikke har vært diskutert så langt handler om å finne løsninger for naturen. I Kenya mister vi mye av dyrelivet vårt. Vi ser den dø. Dette har stor innvirkning på det biologiske mangfoldet. Men vi snakker ikke engang om det. Heller ikke plantene, som er en vital del av økosystemet. Ikke nok av dette har blitt tatt tak i på grunn av mangel på ressurser og finansiering. Organisasjoner som min – som streber etter å beskytte mitt hjemlands dyreliv – støtter svært lite. Dette påvirker hvor enkelt det er for oss å bli lyttet til, og det er en reell utfordring.
Tredje: Min kilde til det er at klimakrisen er en så overveldende mangefasettert sak. Det berører alle som bor i verden – enten det er mennesker, dyreliv eller planter. Selvfølgelig vil det alltid være vanskelig å dekke det i løpet av en to ukers periode, men som du sier, det er ikke nok fokus på områdene som trenger fokus. Det er ikke nok støtte til organisasjonene på bakken som faktisk gjør arbeidet – de som trenger verdens støtte mest. På dette notatet, hvorfor er det så viktig at de forskjellige synspunktene til minoritetsgrupper blir inkorporert i løsninger?
Fazeela: Fordi vi er i frontlinjen. Vi er de menneskene som lider mest. Tenk på naturkatastrofene som har skjedd de siste månedene. Det er vi minoritetene som opplever dette på første hånd. Hvis du bor i Vesten, selv når disse katastrofene finner sted, er mekanismene for å takle dem så forskjellige.
Dette skyldes den kolonialistiske fortiden som har satt Vesten på et høyere nivå for å håndtere denne krisen. Men når det gjelder samfunn som mitt, sitter vi igjen med minimale ressurser. Selv våre regjeringer sliter.
Selv om vi lider mest, har vi også flest løsninger. Urfolk har kunnskapen, motstandskraften til å møte dette. De vet hva de skal vokse for å opprettholde lokalsamfunnene sine under en tørke. De vet hvordan de skal jobbe med mye nedbør. Det handler ikke bare om hvordan vi blir påvirket, det handler om at folk virkelig omfavner løsningene våre.
Vi vil ikke at folk skal fortelle oss hva vi bør gjøre. Løsningene må ledes av oss. Vi har all rett til å si noe.
Tredje: Koblingen mellom kjønn og klimaendringer er ikke nødvendigvis åpenbar for de fleste. Likevel er kvinner og jenter noen av de mest sårbare kategoriene mennesker som ikke bare må konfrontere de negative virkningene av krisen, men virkelig tilpasse livene sine for å takle den. Gitt din erfaring med dette, kan du utdype hvorfor de er uforholdsmessig berørt?