Å sikre at stemmene til unge mennesker og fremtidige generasjoner blir hørt høyt og tydelig er et av hovedmålene for årets toppmøte. Men er dette tilfellet? Vi snakket med She4Earths grunnlegger Shelot Masithi og klimaskribent Peter Havers for å finne ut av det.
Som du sikkert er klar over, arrangeres COP27 i Afrika i år. Det du kanskje ikke visste, er imidlertid at 70 % av Afrikas befolkning er under 30 år, og kontinentet er hjemsted for flere sårbare samfunn som lever i frontlinjen av klimakrisen.
Dette gjør selvsagt viktigheten av å lytte til stemmene til unge mennesker spesielt viktig på denne utgaven av FN-toppmøtet. Spesielt fordi de som arver faren skissert av IPCCs siste rapport er ungdom, barn og de som ennå ikke er født.
Som det står på COP-nettstedet, er det et hovedmål denne gangen å sikre at ungdom og fremtidige generasjoner blir hørt høyt og tydelig. Derfor holdt de i går en frittstående dag for å sikre at unge menneskers perspektiver blir tatt med og reflektert på tvers av alle områder av klimaagendaen. Vi gikk live med to banebrytende stemmer på denne sfæren for å finne ut om dette ble realisert eller ikke.
Den første, Shelot Masithi, en aktivist, Dais-taler for Force of Nature, og den grunnleggende administrerende direktøren for She4Earth, en ungdomsledet ideell organisasjon som utdanner barn og unge om klimaendringer, bevaring av biologisk mangfold og urfolks kunnskapssystemer.
Den andre, Peter Havers, en forfatter som søker å utjevne noe av undergangen og dysterheten som ofte er tilstede i klimasamtalen. Han gjør det ved å endre narrativet rundt krisen for å fokusere mer på de positive handlingene enkeltpersoner og selskaper tar for å bekjempe den i et forsøk på å redusere apatien mange mennesker føler og til slutt drive frem større handling. Tidligere denne måneden ble han oppført som en av de topp ti britiske-baserte grønne stemmer på LinkedIn, for å sette søkelyset på oppstartsbedrifter som utvikler innovative løsninger.
Se dette innlegget på Instagram
Tredje: Det blir stadig mer anerkjent at yngre generasjoner har en viktig rolle å spille i styringen av klimaendringer. Men mens beslutningstakere rundt om i verden øker innsatsen for å legge til rette for deres deltakelse, råder misnøye ettersom unge mennesker føler seg tokenisert og instrumentalisert. Hvordan kan vi gi dem en plass ved bordet uten ungdomsvask?
Peter: På godt og vondt, for å bli invitert til bordet, må vi ha tillatelse fra den eldre generasjonen. Vi må tenke i termer av "hva er det sannsynlig at de vil se oss tilby?" Vi må bevise for dem utover enhver rimelig tvil at vi fortjener å være der, at vi har utrolige, nyttige ideer som kan føre samtalen videre, at vi ikke bare er der som unge mennesker.
Tråd: Den nylig annonserte barne- og ungdomspaviljongen på Cop27 gir unge mennesker en dedikert plattform for å holde diskusjoner og politiske orienteringer. Så spennende som dette er, isolerer det fortsatt unge mennesker og ekskluderer dem fra de virkelige beslutningsrommene. Hva er dine tanker om dette? Et progressivt middel til å forsterke ungdomsstemmer uten barrierer og hindringer de ofte møter på disse offisielle arrangementene eller bare enda et eksempel på ungdomsvask som setter oss tilbake?
Peter: Jeg har veldig blandede følelser for det. Jeg er veldig takknemlig for at det er barn og unge på COP akkurat nå, jeg synes de gjør en utrolig jobb, og jeg er spent på å se hva som kommer ut av det. Men ved førsteinntrykk passer ikke konseptet med paviljongen meg. Jeg synes ikke det er rettferdig.
Det minner meg om å bli henvist til barnebordet på en familiesammenkomst til du er gammel nok til å bli sett på som å ha nådd terskelen for å bidra meningsfullt til samtalen.
Shelot: Det er flott, men det er den rette tingen på feil sted. Vi burde rive ned hierarkiet som ser at eldre generasjoner tar alle avgjørelsene. Det er ikke vårt hus, vi får et rom i en annens hus og det er feil. Det er viktig, ja, men implementeringen er av. Vi ønsker ikke å være i andres hus fordi vi alltid vil være begrenset på den måten. Det vi ønsker er ikke gitt til oss og vi er lei av å be om tillatelse til å stille våre krav. Det er ikke slik at de ikke hører oss, det er de rett og slett ikke lytting til oss. Paviljongen er en start, men det er ikke nok.
Tråd: Jeg tror at dette er representativt for et større problem, et mikrokosmos av hva som skjer overalt for øyeblikket. På overflaten høres disse initiativene bra ut, men de er splittende. Hvis unge mennesker fortsatt blir utelatt fra rommene der de kan ha innflytelse, hvordan kan de garantere at det som blir sagt omsettes til håndgripelig og virkningsfull handling?
Peter: Vi må absolutt tenke på hvordan vi bruker gransking og ansvarlighet overfor folk helt øverst i næringskjeden. Politikere, administrerende direktører og så videre. Vi må også holde de i nettverkene våre ansvarlige. Våre venner, familie, leverandører. Dette er mye enklere å gjøre. Det er en enorm potensiell innvirkning der fordi hver virksomhet tar beslutninger på en daglig basis. Det må gjøres på en veldig bestemt måte. Nå trenger vi mer enn noen gang samhørighet i stedet for fremmedgjøring og fragmentering. Vi må støtte folk når de tar klimapositive beslutninger og berømme dem offentlig før vi snakker med dem som er klimanegative. Det pågår.