Vi snakket med den chilenske sosio-miljøaktivisten og økofeministen Catalina Santelices om sammenhengen mellom kjønn og klimaendringer, hvorfor kvinner og jenter er uforholdsmessig berørt av krisen, og hva som må gjøres for å løse dette.
Til tross for fremgang de siste årene, må det gjøres mye mer arbeid for å forsterke kjønnsperspektivet i klimaendringer. På COP27 har det blitt holdt en frittstående dag for dette, med mål om å fullt ut integrere likestilling i prosessene med å formulere og implementere politikk og handlinger på bakken.
Så langt har samtalene forsøkt å bringe saken på spissen ved å tilby en dedikert plattform der eksisterende utfordringer kan diskuteres, erfaringer kan deles og responsive strategier kan fremmes.
For å lære mer snakket vi med en chilensk sosio-miljøaktivist og økofeminist Catalina Santelices, som fokuserer på denne spesielle fasetten ved å beskytte vår jord.
Hun er medgründer av Latinas for klima, et nettverk av unge latinamerikanske feminister som øker bevisstheten om interseksjonalitet og støtter kvinner og jenter over hele regionen med virtuelt innhold som gir dem mulighet til å heve stemmene sine. Gjennom dette prosjektet, som de håper vil ha en vidtrekkende innvirkning, kobler de prikkene mellom menneskerettigheter og den pågående krisen.
Se dette innlegget på Instagram
Tredje: Koblingen mellom kjønn og klimaendringer er ikke nødvendigvis åpenbar for de fleste. Likevel er kvinner og jenter noen av de mest sårbare kategoriene mennesker som ikke bare må konfrontere de negative effektene av krisen, men virkelig tilpasse livene sine for å takle den. Kan du utdype hvorfor de er uforholdsmessig berørt og hvordan du håper dette vil bli løst i dag?
Catalina: Det er mange grunner til hvorfor kvinner – spesielt de fra det globale sør – er så påvirket av krisen. Den mest produktive er utdaterte samfunnsstrukturer. Jeg er fra Chile og jentene i urbefolkningssamfunnene våre sliter virkelig fordi de fortsatt forventes å bli hjemme og ta vare på familiene sine i stedet for å studere slik at de kan ta viktige avgjørelser. Kvinner har tre ganger så høy sjanse for å dø i en klimakatastrofe fordi vi er henvist til disse områdene.
Tråd: Tror du at COP27 kan møte de primære behovene til kvinner og jenter i frontlinjen (integrert politikk, økonomisk bistand og bedre regionalt samarbeid er noen eksempler)?
Catalina: Jeg tror ikke at COP kommer til å redde dem. Avgjørelsene som tas i dag vil ikke nå kvinner og jenter i frontlinjen. Ikke nå, ikke i årene som kommer. Det som virkelig hjelper er å få kontakt med folk utenfor forhandlingene. For inne i disse rommene blir ikke folks behov projisert, bare private interesser.
Det er penger over liv for øyeblikket.
Tråd: Strukturen til COP forblir maktløsende for minoritetsgrupper, fra reglene rundt hvordan handlinger (f.eks. protester) kan gjennomføres, til begrensninger rundt tilgang. Dette forsterker utfordringene kvinner og jenter allerede står overfor – spesielt de fra det globale sør. Hvordan kan disse problemene rettes og har vi sett noen forbedringer på årets toppmøte så langt?
Catalina: Latinas er virkelig underrepresentert på COP i år. Dette er greit. Vi er i Afrika, så det er viktig at vi forsterker stemmene til afrikanske kvinner. Latinas blir imidlertid ikke hørt. I fjor utgjorde vi bare 3.8 % av alle deltakerne. Avgjørelsene tas uten vår tilstedeværelse. Når det gjelder forbedringer, tror jeg ikke det har vært noen. Hvis du tenker på hovedpolitikken på COP27 – tap og skade – har vi egentlig ikke sett så mye. Dette viser en alvorlig mangel på engasjement fra regjeringer. Vi er ikke engang halvveis ennå, vi har ingen tid å miste. En forbedring for meg som jeg vil nevne har vært ungdomspaviljongen. Jeg har vært i stand til å møte så mange fantastiske mennesker fra hele verden for å diskutere prosjekter, våre kulturer, våre kamper. Det har vært et flott, trygt sted for oss å bygge nettverk som jeg tror var virkelig nødvendig denne gangen.
Tredje: Selv om kvinner og jenter allerede er uforholdsmessig berørt av klimakrisen, har de fortsatt vist seg med motstandskraft for å løse disse problemene i flere tiår. Hvordan kan vi forsterke stemmene deres, bedre representasjon og sikre at de har en plass ved bordet samtidig som vi unngår tokenisme?
Catalina: Som ung jente fra Chile opplever jeg mye tokenisme, men også ungdomsvasking. Hos COP vil beslutningstakerne bare ha oss for fotooperasjoner og for å holde taler som lar dem føle at de inkluderer minoritetsgrupper, men som de ikke virkelig lytter til. Vi må ha en stemme. Vi må være representert overalt. Ikke bare der de vil at vi skal være. Jeg mener, vi kan ikke engang protestere i år. Vi har håndjern. Noe må endres og snart.